Sørum prestegjeld

Hovedmeny

Hjemmeside

Barn og ungdom

Kirken i Sørum

Sokneprestenes sider

Blaker

Misjonshus/senter

Nyttige linker

Kirkevalget

Snakk med prest eller diakon
Har du tanker eller spørsmål du ønsker å snakke med noen om? Ta gjerne kontakt med oss.

Les mer>>

Nattverden

Bibeltime på Sørumsand misjonshus 27.02.2007

Jeg ønsker å ta dere tilbake til menigheten i Rom. Der levde en biskop, Hippolyt. Fra ham har vi en kirkeordning fra ca 200. Som sier noe om hvordan nattverden ble feiret i den gamle kirken.

Biskopen: Herren være med dere, Menigheten: Og med din ånd. Biskopen: Løft deres hjerter. Menigheten. Vi har dem til Herren.

Slik ble nattverddelen av gudstjenesten innledet i den gamle kirke, etter at menigheten hadde ofret brød, vin og vann.

Vi kjenner oss igjen i vår nattverdfeiring. Vi står i en lang tradisjon. Vi kan gå til gudstjenester i de aller fleste kirkesamfunn, og vi vil kjenne oss igjen.
Å feire nattverd er å møte Herren, ham vi tror på, han som døde for oss, og som lever for oss. Å feire nattverd er sammen med de hellige alle steder og til alle tider, Guds menighet i himmelen og på jorden deltar i lovsangen: Hellig, hellig, helliger Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet. Hosianna i det høyeste. Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Hosianna i det høyeste.

Likevel: Det er to ledd som er enda eldre enn det leddet vi nevnte ovenfor.
Evangelistene Matteus, Markus og Lukas samt apostelen Paulus siterer Jesu ord da nattverden ble innstiftet: For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, 24 takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» (1.Kor. 11:23-24)

Innstiftelsesordene er det ene av de to aller eldste ledd i vår nattverdliturgi.
Et annet ledd er vel like gammelt: Bordbønnen. Og bordbønnen er Fader vår. Når vi ber: gi oss i dag vårt daglige brød, er det god grunn til å anta at dette ble tolket som gående på nattverden.

Et ledd som også hørte med ved de n tidlig kristne gudstjeneste, var Maranata-ropet, Herre kom (1.Kor.16:22)

Til slutt vil jeg også nevne omskrivningen av Joh.1:29: Se, der Guds lam, som bærer verdens synder. I gudstjenesten synger vi: Du Guds lam som bar all verdens synder, miskunn deg over oss.

1. Innstiftelsesordene viser oss at Jesus bruker brød og vin når han sier at dette er hans legeme og dette er den nye pakt i hans blod.

Johannes-evangeliet som ikke forteller om innstiftelsen av nattverden, forklarer oss mer om dette: Allerede innledningen av evangeliet slår an tonen: Ordet ble kjød, Joh. 1:14. Gud ble menneske. Noe tilsvarende skjer i nattverden: Jesu legeme og blod, blir brød og vin. Den allmektige Gud kan bare sees i det fullkomne mennesket: Jesus. Vi møter den usynlige Gud gjennom synlige midler: Joh. 6. Jeg er livets brød. 49 Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. 50 Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. 51 Jeg er det levende brød som er komm et ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden.»
52 Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sin kropp å spise?» 53 Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. 54 Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. 55 For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. 56 Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. (Joh.6:48-56)

1.2. Sentralt i innstiftelsesordene står ordene: Dette er.
Hva er det vi får? Det store spørsmålet. Er nattverden symbolsk å forstå? Er det et minnemåltid? Det står jo: Til minne om meg. De reformerte kirkene kom til slike tolkninger. Zwingli: Det er bare et minnemåltid. Calvin: Det er Jesu legeme og blod, men bare for dem som tror.

Den romersk-katolske og den ortodokse forståelsen er at vi virkelig får del i Jesu legeme og blod – uavhengig av tro eller ikke. Det er ikke min grad av tro som er avgjørende. Samtidig er det alvorlig at den som bevisst fornekter likevel får del i det hellige. Luther beholdt denne forståelsen.

Det den lutherske kirke ikke uttrykker så klart, er: Hvordan blir brød og vin Jesu legeme og blod? Tradisjonelt katolsk syn er at det skjer en forvandling når innstiftelsesordene blir lest. Ortodoks tradisjon legger mer vekt på at Den Hellige Ånd kommer over elementene og gjør at brødet og vinen blir bærer av Jesu legeme og blod.

I vår tradisjon vil vi vel heller si at det viktigste ikke er å forklare hvordan dette skjer, men at det skjer. På samme måte som Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, på samme måte er elementene brød og vin, men også Jesu legeme og blod. Det som kirken må fastholde er at dette er reelt, det er virkelig. Gud bruker vanlig mat og drikke, og gir oss seg selv.

Vi bringe r som våre gaver det han har gitt oss i skaperverket, brød og vin. Guds velsignelse gjør at dette blir det vi trenger for å få himmelsk mat, mat til det evige livet.

I innstiftelsesordene står det at det gies oss til syndenes forlatelse…
Dette skal vi se i lys at det som står i Det gamle testamentet. Der leser vi om øversterstepresten som årlig ofret sonofferet. Da gikk han gikk innenfor forhenget, inn i Det aller helligste for å frambære offeret for folkets synder.
Det nye testamentet forteller oss at Jesus er den virkelige prest og det virkelige offerlammet.

Dette offeret er båret fram en gang for alle. Matt. 27:51: Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst.

Jesus er den virkelige øverstersteprest: Hebr.10:19-22: Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, 20 dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. 21 Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, 22 så la oss komme fram med opprikt ig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.

I innstiftelsesordene sier Jesus at vi skal gjøre det ”Til minne om meg”.
Dette er en dårlig oversettelse. Problemet er at det er vanskelig å finne noen bedre. ”Til min ihukommelse” sa man før 1920. Det er mye mer enn bare det at vi skal huske det som Jesus gjorde.

I nattverden blir det som skjedde nærværende. Den øverste salen i Jerusalem der nattverden ble innstiftet, Golgata der Jesus ble korsfestet og graven der han ble lagt, blir til stede på alteret. Jesu offergjerning blir nærværende. Vi skal være med ved offermåltidet, få del i offergavene, spise dem, bli fylt av ham.

1.Korinterbrev skriver apostelen Paulus: Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? 17 Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. (1.Kor.10:16-17)

Dette kan vi fordi nattverden g ir løftet om den dagen da Jesus skal spise den ny i sitt rike. Luk.22:18: For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»

Slik får nattverden mening fordi Jesus seiret over døden, fordi han lever. Det er ikke tilfeldig at Det nye testamentet sammenlikner det evige livet med kongesønnens bryllup (Matt.22). Det evige livet er fest. Bordet er dekket med de lekreste retter. Vi kan også tenke på Emmaus-vandrerne. Det brant i hjertene deres da han utla skriftene på vegen. Men først da han brøt brødet, da var det at de så ham (Luk.24:35). Nattverden er fellesskapet med den korsfestete og oppstandne Jesus Kristus. Vi får del i ham. Han er lammet som ble ofret,( Joh. 1:29), men han er også verten som innbyr: Kom, og få mat (Joh. 21:12)

1.Kor. 11:26: For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.

2. Hvem skal gå til nattverd?
Hvem er verdig? Dette var spørsmålet som k om opp på slutten av 1800-tallet. Man var redd for vanealtergangene. Vi kan også lese det som Paulus skriver i

1.Kor: 11:27-32: Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod. 28 Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. 29 For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms. 30 Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn. 31 Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt. 32 Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.

Advarselen mot vanealtergangen førte til at mange sluttet å gå. Det er meget mulig at de som sluttet å gå, var de som burde ha fortsatt å gå til nattverd.
Det er viktigere å forkynne rett om nattverden. Å gå til nattverd er jo også en god vane. Det at besteforeldre i Sovjet tok små barn med til kirken, det at de fikk ta imot nattverden fra de var meget små, det tror jeg har ført til at Kirken ble bevart til tross for all forfølgelse.

Det står også: Så ofte som… Det skal gjøres ofte.

Den gamle Kirken feiret nattverden på hver første dag i uken. Det er også tegn som tyder på at de gjorde et hver eneste dag.

En rett forkynnelse av nattveden skal legge vekt på at det er Jesus som gjør verdig. Nattverden gir syndenes forlatelse.
Vi bør også minne hverandre om at skriftemålet tradisjonelt har hørt til sammen med nattverden. Skriftemålet gjør synden konkret. Skriftemålet gjør tilgivelsen konkret.

3. Er nattverden nødvendig?
Er det ikke nok å høre? Spørsmålet er feil stilt. Det går kanskje an å overleve bare med vitaminpiller og kortholdstilskudd, men for et liv.
Sakramentet viser oss hva tro er. Sakramentet viser oss at troen ikke skjer i vårt hode, våre tanker. Troen er ikke noe vi gjør. Det er noe som skjer med oss. I nattverden handler Den Hellige Ånd.

Gudstjeneste er stedet der jord og h immel møtes. Vi tar del i himmelsk gudstjeneste enda vi lever midt i denne verden. Derfor skal vi se på gudstjenesten som en helhet. Vi innbyes til fest. Gud vil gi oss den største gaven som tenkes kan. Vi innbyes til å møte den himmelske virkeligheten.

Derfor står det i Hebreerbrevet: La oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg (Hebr.11:25)

Les som Word-dokument