Hakadal kirke er en enskipet trekirke med plass til 150 personer

 

Adresse: Gamleveien 633, 1488 Hakadal

---

De tre gravhaugene fra jernalderen på Klokkertoppen forteller at her har det vært et hellig sted kanskje i mer enn 2000 år. Da landet ble kristent, ble den første kirken bygget i det samme området en gang i andre halvdel av 1000-årene. Vi vet ikke særlig mer om den enn at den var innviet til St Laurentius, som blant annet var de fattiges helgen. Det var ganske sikkert en liten, enkel kirke av tre. Laurentius ble på norsk Lavrans og Lars. Messedagen for St Laurentius var den 10. august. Larsok kalte de denne dagen. Det var en festdag i Hakadal i katolsk tid. I biskop Eysteins eiendomsregister fra 1390-årene kalles kirken Hakadals kirkia. Som landet ellers ble bygda rammet av en stor katastrofe høsten 1349. Om lag 2/3 av folket døde av sotten, som siden ble kalt Svartedauen. Mange av de overlevende flyttet siden til områder med bedre jord, og ut på 1400-tallet var det bare en gard i Hakadal i drift, Negarn Kjørkeby, der hvor kirken lå. De om lag 10 menneskene som da bodde i Hakadal, brukte kirken i Nittedal, Dals kirkia. Lavranskirken ble revet, eller den rett

og slett falt sammen.

 

Med 1500-tallet våknet bygda til nytt liv. Noe før 1540 begynte de å smelte jernmalm i Hakadal, og denne vesle jernhytten var i drift noen tiår. I denne tiden var det trolig en liten kirke, et kapell, på garden Kappelsrud, som lå til jernverket. Selv om jernverket ble lagt ned, vokste folketallet og de gamle, øde gardene ble etter hvert dyrket opp igjen. I tillegg kom nå oppgangssaga fra utlandet, slik at vi fikk de første sagbrukene i bygda. Dermed økte folketallet. Med 1600-tallet var det igjen grunnlag for en egen kirke i Hakadal, og den ble trolig bygget en gang mellom 1605 og 1610. Derfor kan vi med god grunn markere 400 års jubileet nå i 2009. Koret og den østligste og laveste delen av skipet i den nåværende kirken, utgjorde den vesle tømmerkirken som ble bygget da. Den var opprinnelig tre tømmerstokker lavere. Kirkens klokke hang inne, oppunder taket. Etter noe tiår ble tømmeret panelt utvendig. Kirken ble tjærebredd og var brun, til midt på 1800-tallet.

 

Folketallet fortsatte å vokse, og i 1732 kunne biskopen komme og innvie kirken slik den var blitt med påbygget skip, nytt våpenhus og nytt inventar. Kirkens klokke ble plassert i en takrytter på skipets tak. Interiøret var nytt, med nye stoler, og først og fremst ny altertavle, ny døpefont og ny prekestol, skåret av den kjente treskjæreren Johan Jørgen Schram. På 1800-tallet ble det gjort en del endringer. Figurene i altertavlen ble fjernet og bildet som nå henger på nordveggen i skipet ble satt inn i tavlen. Det ble laget nye benker, himlingene over døpefont og prekestol ble fjernet, og i 1849 kom det siste store tilbygget: Tårnet. Fra denne tiden har kirken vært hvitmalt. Utover på 1900-tallet fikk kirken et stadig mer slitt preg. Ingeborg Fearnley på Aas tok initiativet til og ledet en storstilet restaurering av kirken, slik at den ble ført tilbake til det interiøret som den fikk ved utvidelsen i 1732. I februar 1956 var dette arbeidet ferdig.

 

Nittedal Historielag og Hakadal menighetsråd har nå fått utarbeidet et jubileumsskrift. Her kan du lese mer om kirkebygget, om troslivets utvikling, om prestene og om hvordan kirken har vært i bruk. Boka fås kjøpt i bokhandelen, på kirkekontoret og gjennom Historielaget